definitivt valper!

Nå har ikke jeg sett Fortuna på en uke, for hennes eier har tatt henne med seg til Sandefjord og kjærsten. Noe jeg forøvrig synes er kjipt, for da har jeg ingen å dra med meg ut på tur. (Mannen er desverre for tung….. :P)
Og heller ingen å skravle med…..
Men snart Tatjana (og ja, denne er myntet direkte på deg :P) må du holde deg i ramnes, og da skal jeg love deg du skal få igjen… Moahahaha…. Og innen valpene skal leveres og Fortunas mage blir nærmere normalen, er vel min mage langt utenfor normalen. hihi… gleder meg til det jeg. 🙂 (ja ok. Off topic akkurat nå da…)

Jeg tror definitivt det er valper i denne magen. Ca 5 uker på vei og 4 igjen. 🙂 Bildene er tatt av Tatjana.
Og denne magen har vokst noe enormt siden jeg så henne – for som sagt en uke siden. Og jeg tror ikke hun blir fôret så mye… 😛

Så nå må jeg dra mannen ut (ja det må jeg nok.. ) og få hjelp til å sette sammen valpekasse. Papp’sen må komme å gjøre ferdig rundt døra han har satt inn for meg på hunderommet også. For valpisene kan jo ikke ligge i trekk stakkar. Han lovet han skulle gjøre det innen tre uker da. Så krysser fingre for det. Sa at ellers måtte jeg gjøre det selv, og det hadde han visst ikke noe tro på at jeg klarte!? huh.. hørt sånt a gitt… 😛

Har også hørt rykter om at valpenes far er i gang med trening igjen etter sommeren, så nå krysser vi fingre for et bronsemerke i agility! 🙂 følg med Heidi og Jakko. 🙂

 

 

For å flytte oss vekk fra valper og til de andre hundene, fikk jeg en sjokkartet opplevelse når jeg kom hjem fra Bjerke om søndagen.
Lille søte Echo ble forøvrig nr 1 i juniorklasse med CK (av 7 stykker!! 🙂 ) og fikk dermed cruftkvalifisering. Kjempefornøyd med den. Holly fikk flat rød i championklassen. Hun var desverre ikke i topp kondisjon.
Elmer hadde fått lov å tilbringe dagen hjemme sammen med Kjetil og Fortuna (som var på besøk mens Tatjana holdt meg i hånda på Bjerke. 😛 )

Når jeg kom hjem, så slipper jeg hundene ut av bilden, og Kjetil slipper Fortuna og Elmer ut av huset. Som vil alltid gjør. Men nå smalt det noe så heftig mellom Elmer og Echo!! Tatjana fikk sugd tak i Fortuna og holdt henne utenfor, og jeg tenkte som så at jeg skulle se an situasjonen (merkelig nok har jeg en tendens til å holde hodet kaldt i sånne situasjoner – dog jeg er dum og stikker armer og ben midt i mellom og da…) De gikk litt fra hverandre, men smalt sammen igjen, og jeg vurderte situajsonen som altfor voldsom.
Holly prøvde desperat å skille gutta ved å hoppe på dem (og hun landet midt oppå snutene dems flere ganger) løpe på dem, kjefte på dem, og andre ting hun kom på. Ganske rått å se alfatispen i aksjon altså!
Vanligvis skal Elmer vise seg og legger Echo i bakken, noe Echo gjør uten å mukke. Men denne gangen svarte han. Kjetil og jeg klarte å få tak i hvert vårt nakkeskinn, og skilt gutta, men de var seige av sikkel, og kjempesta, så vi glapp dem. Fikk skilt dem igjen, og plasserte dem i hvert sitt bur i bilen ved siden av hverandre.
«Sånn!!» sa jeg » kan dere sitte der til dere blit venner!!» (som om det nytter å si noe sånt til hunder…)

De satt nå der i nærmere 5 timer, og til slutt måtte vi jo ta dem ut. Kjetil og jeg bestemte oss for å gå en tur på jordet for å se om konflikten var løst.
Men det gikk vel ikke 30sek engang, før gutta satt i hverandre. Jeg fikk tak i Elmer, Kjetil i Echo, og dumme, dumme, dumme meg tredde hånda inni kjeften til Elmer for å få han til å slippe tak i Echo. Jaggu rart jeg ikke fikk en eneste skramme. En dag kommer det der til å gå fryktelig galt. (og ja, det kan jeg sitte her å si nå, men i kampens hete tenker jeg ikke i de baner engang!!)
Kjetil var noget imponert over sin fru som klarte å holde hodet kaldt, og tørre noe sånt. Stakkaren ble jo beordret til å ta tak i Echo. 😛 Fikk høre etterpå at han egentlig ikke torde det.

Men. Nå satt jeg en gutt på hunderommet, og en annen gutt i bur. Og så kom tankene og tårene.
Omplassering?
Kastrering?
Hvem av dem (ingen av dem!!)?
osv.

mange tanker, og så altfor glad i hundene mine!!
Ble en tung kveld med masse tanker.
Dagen etter ringte jeg med Elmers oppdretter, og Echos oppdretter og Grethe i Sverige for råd. (Grethe har opplevd noe av det samme). Alle tre sa at jeg bare måtte slippe dem sammen å la de bli enige. Og at jeg skulle støtte den eldste (Elmer).
Fikk råd om å dra på nøytralt sted, og han en bøtte kaldt vann klart til å helle over dem hvis de ble for harde med hverandre. Fikk også betryggende ord som at sårene blir oftest værst når vi skal skille dem (for å slippe å bekymre meg over vet.regning) og at det er sjelden hannhunder dreper hverandre (veldig betryggende… øhm… ) Og et tredje råd var å heller få det overstått enn å drøye for lenge med det. Da kunne det bare bli værre.

Tirsdag kveld tok jeg med to bøtter, en ti liter kanne med vann, to gutter (i hvert sitt bur) og Kjetil, og kjørte til et sted gutta aldri har vært før.
Lina opp bøtter og tømte i vann. Verken jeg eller Kjetil hadde noen god magefølelse, vi grudde oss nok litt, men åpnet burene og slapp gutta ut på likt.

Forbaska tullebukker må jeg bare si! De oppførte seg som normalt, tok seg tid til å snuse, naturens gang, og tisse oppå flekkene til hverandre. Løp side om side gjorde de også… teitinger!
Dro hjem for å slippe dem der i stedet.
Og jepp. Hjemme smalt det….
Og nå så jeg virkelig feilen min! Jeg har backa Echo altfor mye. Det er jo menneskelig å støtte de svakeste, men det blir feil i en hundeflokk. Fikk med, for meg, sterke midler forklart Echo at jeg støttet han ikke men Elmer. Følte meg så sinnsykt slem der jeg sto og dyttet Echo unna med benet, skrek til han, og trua han med hele kroppen min. I tillegg gikk jeg da og gav Elmer masse oppmerksomhet i form av godord og klapp og kos.
Ordentlig vondt å se Echo så skuffet og lei seg rett og slett (for det var sånn han så ut – sviktet) men det virket. Ble en mye roligere tone mellom guttane.

Dagen etter hadde Kjetil hatt dem ute sammen hele dagen uten problemer. Men inne er de adskilt da.
Når jeg kom hjem, slapp jeg dem ut for å gå i stallen. Og da smalt det. Jeg bare fortet meg inn i stallen og sto å kikket i døra. Og denne kampen var deilig å se. (ja faktisk). Elmer var veldig selvsikker i sitt kroppspråk – mye mer enn han tidligere har vært – og Echo prøvde seg så klart. Elmer klarte å legge Echo i bakken tre ganger, men Echo kjempet seg opp. Siste gangen måtte Echo se slaget tapp og flatet ut…
Etter dette har det bare gått rette veien, og gutta virker som de går overens. Nå kan de gå på hver sin side av meg uten å knurre på hverandre, og Echo legger seg ned så fort Elmer ser på han (omtrent :P).

Jeg kan ikke annet enn å si jeg er så lykkelig for at dette løste seg, men samtidig skjønner jeg jo hvor tøft det er å ha to unghunder som skiller knappe 6mnd i alder…..

legger ved et bilde av gutta som lekesloss som gutter skal. 🙂

 

Må nesten gratulere de som har lest alt sammen nå! 😉

 

IM